mai 09
Som "hønemor" rundt et lag, blir man noen erfaringer rikere...

Å være en frivillig forelder med dårlig impuls kontroll og som "alltid" stikker hodet frem i tide og utide har mange positive sider ved seg, men dog også noen negative. 

Det positive er at man er med å skape fritidsaktiviteter for sine egne barn og andre barn, man skaper relasjoner med de barna som er med og man blir en som barn/unge ser opp til og stoler på. Man blir en stor del av noens liv, er med på å gjøre en forskjell i hverdagen til barn/unge som trenger en voksen figur å forholde seg til. Selv syntes jeg det å få være en del av Kjøkkelvik IL - fotballgruppe er et privelegiet, ikke fordi jeg skaper sosiale relasjoner for meg selv, men fordi jeg får en unik mulighet til å være en del spillernes fritid og jeg blir mottatt med smil og glede når jeg møter dem. Like mye som jeg hilser på dem, så hilser de på meg tilbake... med navnet mitt og det varmer en "godt voksen" sitt hjertet.

Derimot ser jeg absolutt noe som jeg vil sette søkelyset på, jeg kan mer enn gjerne bruke meg selv som eksempel. Jeg har erfart at en av de beste egenskapene man kan ha, er å innrømme egne feil med rak rygg. Jeg er hørnemor og har vært en mye større hønemor ;o) Jeg har vært så heldig å få være med laget til min sønn til Barcelona, Tyrkia, Norway Cup, Voss Cup og Sør Cup... Noen ganger har jeg vært flink å bare være med og noen ganger er jeg med å er "litt hønemor". Nå spiller han på G19 og heldigvis har laget som han er en del av en ærlig trener som sier det han mener. 

Det er takket være han at jeg har lyst å dele dette med dere, for det er så sant, og det er viktig å ikke glemme. 

Han sa en gang til meg:

"Du har anledning til å reise på cup som mor, det privelegiet har ikke jeg."

bildet har ingening med saken å gjørebildet har ingenting med dette innlegget å gjøre og er et generelt treningsbilde

Dette sa ha til meg etter "hønemor" rollen i Norway Cup tok litt overhånd, men han har rett. Som trener av dette laget er han ansvarlig for alle han har med seg på tur, ikke bare sine egne barn. Han kan aldri reise på en Cup med laget å bare være far, men likevel koser han seg og drar på cup etter cup. Takket være han og en tidligere annen trener rundt dette laget, har min sønn mange gode kamerater, mange gode fotballopplevelser og en trygg/god ungdomstid. Jeg er dem evig takknemlig.

Om vi tenker etter hva trenere i barne og ungdomsfotballen gjør, så gir de et helt lag muligheter til å skape venner for livet, opplevelser for livet og ikke minst gjør de en forskjell for veldig mange. For noen er trenerne kanskje "den ene" som er der for nettopp en. 

Det er litt av et ansvar de tar på seg, samtidig som de fraskriver seg cup opplevelsene, kamp opplevelsen og foreldrerollen som vi andre har.

En annen side vi foreldre slipper er maset fra oss, vi krevende og missfornøyde foreldre som alltid vet best. Vi på sidelinjen som ser alt så mye bedre, tror vi, for vi kjenner barna våre.

  • hvorfor gjør treneren sånn
  • hvorfor spiller de på denne måten
  • hvorfor byttet han den spilleren og ikke den
  • hvorfor spiller han/henne der og ikke der
  • hvorfor bruker han ikke innbytterne

Hvordan, hvorfor, hvem, hva og hvor... 

Alle disse spørsmålene stiller vi oss på sidelinjen, maser og hisser oss opp? Saken er at ingen av oss har vært i garderoben og hørt hva trener og lag er enig om. Ingen av oss vet hva strategi treneren har gitt laget eller hva spillerne har sagt til treneren. Hvorfor tro og mene, når vi faktisk ikke vet hva vi prater om?

Ja, det finnes veldig sterke personligheter som er trenere, med det finnes det på alle nivåer i livet. Det er slik at den respekten man selv krever, forlanger og forventer, den respekten må man selv gi. 

Som leder skal jeg i Kjøkkelvik ta vare på alle, spillere foreldre og ikke minst våre frivillige. Uten de frivillige hadde vi ikke hatt tilbud i Kjøkkelvik, uten frivillige trenere hadde ikke spillerne i Kjøkkelvik hatt treninger å gå til.

Våre barn er prisgitt de foreldre som ønsker å trene fotballlaget som dine og mine barn er en del av, hadde de ikke gjort det, så hadde det ikke vært et lag for våre barn. Idrettslag i Norge er ene og alene bygget opp og driftet på dugnad og frivillighet. Det er heller ikke lange køer utenfor porten til idrettslagene med mennesker som ønsker å jobbe dugnad eller ta på seg frivillige verv. 

Lønnete trenere i barne/ungdomsfotballen finnes der ikke økonomi til, ikke i noen idrettslag på grasroten. Det er heller ingen lønn som gir kompensasjon for den til tider så utakknemlige jobben det er å være trener for andres barn. Mye positivt sider seg, men dog også noen negative. 

 


Kommentarer

Det finnes ingen kommentarer for dette innlegget.